Euroområdets gjeldskrise: årsaker, botemidler og konsekvenser

Gjeldskrisen i euroområdet var verdens største trussel i 2011. Det er ifølge Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling. Ting ble bare verre i 2012. Krisen startet i 2009 da verden først innså at Hellas kunne standardisere sin gjeld. I tre år økte det inn i potensialet for statsobligasjonsforpliktelser fra Portugal, Italia, Irland og Spania. Den europeiske unionen, ledet av Tyskland og Frankrike, kjempet for å støtte disse medlemmene.

De startet bailouts fra Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet. Disse tiltakene holdt ikke mange fra å stille spørsmål til rentabiliteten av selve euroen.

Hvordan krisen i euroområdene påvirker deg

Hvis disse landene hadde misligholdt, ville det vært verre enn finanskrisen i 2008. Banker, de primære innehaverne av statsgjeld, vil møte store tap. Mindre banker ville ha kollapset. I en panikk ville de kutte på utlån til hverandre. Libor-satsen ville skyrocket som den gjorde i 2008.

ECB hadde stor statsgjeld. Standard ville ha truet sin fremtid. Det truet overlevelsen av EU selv. Ukontrollerte statsobligasjonsforpliktelser kan skape en lavkonjunktur eller til og med en global depresjon.

Det kunne vært verre enn 1998s statsgjeldskrise. Når Russland misligholdte, gjorde andre fremvoksende markeder også. IMF gikk inn. Det ble støttet av kraften i europeiske land og USA.

Denne gangen er det ikke de fremvoksende markedene, men de utviklede markedene som er i fare for mislighold. Tyskland, Frankrike og USA, IMFs store støttemenn, er selv svært gjeldsbetalt. Det ville være liten politisk appetitt for å legge til den gjelden for å finansiere de store bailouts som trengs.

Hva var løsningen?

I mai 2012 utviklet tysk kansler Angela Merkel en syv-punktsplan.

Det gikk mot nyvalgte franske president Francois Hollandes forslag om å skape euroobligasjoner. Han ønsket også å kutte ned på tiltakstiltak og skape mer økonomisk stimulans. Merkels plan ville:

1. Start hurtigstartsprogrammer for å hjelpe virksomhetsoppstart.
2. Slapp av beskyttelse mot feilaktig avskedigelse.
3. Innfør "minijobs" med lavere skatt.
4. Kombinere lærlingeutdanning med yrkesopplæring rettet mot ungdomsarbeider.
5. Lag spesielle midler og skattefordeler for å privatisere statseide virksomheter.
6. Etablere spesielle økonomiske soner som de i Kina.
7. Invester i fornybar energi.

Merkel fant dette arbeidet for å integrere Øst-Tyskland. Hun så hvordan besparelsesforanstaltninger kunne øke hele euroområdets konkurranseevne.

Sjupunktsanlegget fulgte en mellomstatlig traktat godkjent 8. desember 2011.EUs ledere ble enige om å skape en finanspolitisk enhet parallelt med den monetære union som allerede eksisterer. Konvensjonen gjorde tre ting. For det første håndhevet budsjettbegrensningene i Maastricht-traktaten. For det andre beroliget det långivere at EU ville stå bak medlemmenees statsgjeld. For det tredje fikk EU til å fungere som en mer integrert enhet. Konvensjonen ville spesielt skape fem endringer:

1. Euroområdemedlemsstater vil lovlig gi noen budsjettmakt til sentralisert EU-kontroll.
2. Medlemmer som oversteg 3 prosent-underskuddet til BNP, ville møte økonomiske sanksjoner. Eventuelle planer om utstedelse av statsgjeld skal rapporteres på forhånd.
3. Den europeiske finansiell stabilitetsfasiliteten ble erstattet av et fast bailoutfond. Den europeiske stabilitetsmekanismen ble i kraft i juli 2012. Det permanente fondet forsikret långivere om at EU ville stå bak medlemmene. Det reduserte risikoen for mislighold.
4. Stemmegivningsregler i ESM vil tillate at nøkkelbeslutninger blir godkjent med et 85 prosent kvalifisert flertall. Dette gjør at EU kan handle raskere.
5. Eurozone-landene ville låne ytterligere 200 milliarder euro til IMF fra deres sentralbanker.

Dette fulgte en redning i mai 2010. EU-ledere pantsatte 720 milliarder euro eller 928 milliarder dollar for å forhindre gjeldskrisen i å utløse en annen Wall Street-flashkrasj.

Bailout restaurerte troen på euroen som gikk til en 14 måneders lav mot dollaren.

USA og Kina intervenerte etter at ECB sa at det ikke ville redde Hellas. LIBOR steg da bankene begynte å panikk akkurat som i 2008. Bare denne gangen bankene unngår hverandres giftige Hellas gjeld i stedet for pantelånsbeviste verdipapirer.

Hva er konsekvensene?

For det første, Storbritannia og flere andre EU-land som ikke er en del av euroområdet, har en tendens til å være Merkels traktat. De var bekymret for at traktaten ville føre til en "todelt" EU. Eurozone-landene kunne kun opprette fortrinnsavtaler for sine medlemmer. De ville utelukke EU-land som ikke har euroen.

For det andre må euroområdene bli enige om å redusere utgifter. Dette kan bremse sin økonomiske vekst, som den har i Hellas. Disse tiltakene har vært politisk upopulære. Stemmere kan ta med nye ledere som kan forlate euroområdet eller EU selv.

For det tredje blir en ny finansieringsform, Eurobond, tilgjengelig. ESM vil bli finansiert med 700 milliarder euro i euroobligasjoner. Disse er fullt garantert av eurosonen landene. Som amerikanske Treasurys kunne disse obligasjonene kjøpes og selges på et sekundærmarked. Ved å konkurrere med Treasurys, kan euroobligasjonene føre til høyere renter i USA. (Kilde: "Vil New Deal løse Europas problemer?" CNN, 9. desember 2011.)

Hva skjer på Stake?

Skattekrevende byråer som Standard & Poor's og Moody's ønsket at ECB skulle gå opp og garantere alle euroområdets medlemmers gjeld. Men EU-lederen, Tyskland, motsatte seg et slikt trekk uten forsikringer. Det krevde gjeldslandene å installere de tiltakene som trengs for å sette sine finanshus i orden.Tyskland ønsker ikke å skrive en tom eurocheck bare for å berolige investorer. Tyske velgerne ville ikke være for glade for å betale høyere skatter for å finansiere bailout. Tyskland er også paranoid om potensiell inflasjon. Dens folk husker bare for godt hyperinflationen på 1920-tallet.

Investorer bekymret for at besparelsesforanstaltninger vil gi noen økonomisk tilbakegang. Debitorlandene trenger at veksten skal tilbakebetale gjeldene sine. Strammende tiltak er nødvendig på lang sikt, men skadelig på kort sikt. (Kilde: "S & P sier at euroområdet trenger en annen sjokk," Reuters 12. desember 2011. "Euro Crisis Pits Tyskland og USA i taktisk kamp," CNBC, 12. desember 2011.)

Årsaker

Først er det Det var ingen straffer for land som brøt gjeldsnivåene. Disse forholdene ble fastsatt av EUs grunnleggende Maastricht-kriterier. Hvorfor ikke? Frankrike og Tyskland brukte også over grensen. De ville være hykleriske til å straffe andre før de fikk sine egne hus i rekkefølge. Det var ingen tenner i noen sanksjoner unntatt utvisning fra euroområdet. Den harde straffen som ville svekke kraften til euroen selv. EU ønsket å styrke euroens makt. Det setter press på EU-medlemmer ikke i euroområdet. De inkluderer Storbritannia, Danmark og Sverige for å vedta det. (Kilde: "Hellas begynner Eurozone," BBC News, 1. januar 2001. "Hellas til å bli med Euro," 1. juni 2000.)

For det andre, euroområdene fikk nytte av euroens makt. De likte de lave rentene og økt investeringskapital. Mesteparten av denne kapitalstrømmen var fra Tyskland og Frankrike til de sørlige nasjonene. Denne økte likviditeten økte lønn og priser. Det gjorde eksporten mindre konkurransedyktig. Land som bruker euroen kunne ikke gjøre det de fleste land gjør for å avkjøle inflasjonen. De kunne ikke heve renten eller skrive ut mindre valuta. I løpet av lavkonjunkturen falt skatteinntektene. Samtidig steg de offentlige utgiftene til å betale for arbeidsledighet og andre ytelser. (Kilde: "Drep Euro", Paul Krugman, New York Times, 1. desember 2011).

For det tredje reduserte tiltaksforanstaltninger økonomisk vekst ved å være for restriktiv. For eksempel sier OECD at tiltaksforanstaltninger vil gjøre Hellas mer konkurransedyktige. Den trengte å forbedre styringen og rapporteringen av offentlig økonomi. Det var sunt å øke nedskuddene på offentlige ansattes pensjoner og lønn. Det var en god økonomisk praksis å redusere sine handelsbarrierer. Som et resultat økte eksporten. OECD sa at Hellas trengte å slå ned skattemakere. Det anbefalte salg av statseide virksomheter for å skaffe midler. (Kilde: "Økonomisk Undersøkelse av Hellas," OECD, 2011.)

Til gjengjeld for strammende tiltak ble Hellas gjeld redusert i halvparten. Men disse tiltakene reduserte også den greske økonomien. De økte ledigheten, reduserte forbruksutgifter og redusert kapital som trengs for utlån. Greske velgerne var lei av lavkonjunkturen. De slår ned den greske regjeringen ved å gi like mange stemmer til Syriza-partiet "No Austerity". Et annet valg ble avholdt 17. juni som beseiret Syriza smalt.I stedet for å forlate eurosonen, jobbet den nye regjeringen for å fortsette med stramhet. For mer, se Hellas gjeldskrise.